Biologisk mangfold i ferskvann

1. Tilstand

Vassdragene utgjør sammenhengende økosystemer som består av mange ulike naturtyper, slik som innsjøer, fosser, strykparti, roligflytende partier, elvedelta, grusøyrer, evjer og flommark. Den store variasjonen gir grunnlag for mange arter, som veksler mellom ulike leveområder gjennom sin livssyklus. I tillegg til å være livsmiljø for mange vannlevende organismer fungerer også vassdragene og kantvegetasjonen som spredningskorridorer i landskapet, samtidig som kantvegetasjonen og overgangssonene mot andre naturtyper skaper livsmiljø for arter.

Lillehammer kommune har en variert vassdragsnatur som spenner mellom større lavlandsvassdrag som Lågen og Gausa til bekker i kulturlandskapet, skog- og fjellområdene. Mjøsa er Norges største innsjø, samtidig som kommunen har en rekke øvrige innsjøer, småvann og tjern.

Lågendeltaet utgjør et større område der Lågen møter Mjøsa. Dette området har en rekke kvaliteter knyttet til flommarksvegetasjon og områder med funksjon for trekkende og rastende fugl.

Mjøsa har en artsrik fiskefauna og nedre del av Lågen har viktig funksjon både når det gjelder gyting, oppvekst og næring for flere av arter.

2. Påvirkning

Forurensning, kraftutbygging og tekniske inngrep i vassdragene, fremmede arter er de viktigste påvirkningsfaktorene. Utslipp og avrenning av næringsstoffer fra landbruk og avløp bidrar til å endre artssammensetningen i vassdrag. Utslipp av miljøskadelige stoffer fra industri/næringsvirksomhet, veger, bebyggelse og annen menneskelig aktivitet kan føre til både akutt dødelighet og effekter over lang tid. Langtransportert forurensning bidrar til å opprettholde nivåer av kvikksølv i fisk i Mjøsa.

Lågen og Mesnavassdraget er bygd ut for kraftproduksjon. Dette har ført til endringer i vannføring og forhold for vannlevende organismer.

Tidligere var flere av vassdragene i kommunen brukt til tømmerfløting og en finner fortsatt spor av dette. I Rinnavassdraget finnes flere dammer, i tillegg til at det er gjort fysiske endringer for å gjøre tømmerfløtingen enklere.

Tiltak for å forebygge skader som følge av flom har langs deler av de større lavlandsvassdragene som Gausa, Rinna og Lågen har ført til redusert dynamikk ved at opprinnelige flommarker er avskåret fra elva, samtidig som vannhastighet og erosjons- og sedimentasjonsforhold er endret. Også i de mindre sidevassdragene har tiltak mot flom ført til endringer, sammen med inngrep i forbindelse med veger, infrastruktur og bebyggelse. Flomsikringstiltak fører ofte til redusert dynamikk i flommark langs vassdrag, fjerning av kantvegetasjon, mindre variasjon og et mer teknisk preg på vassdragene.

Selv om flom er et naturlig fenomen i vassdragene, bidrar menneskelige inngrep i nedbørfeltene til endringer i flomsituasjonen, slik at vassdragsnaturen blir mindre robust mhp. flom. Slik sett kan en del av flommene sies å også forringe naturmiljøet langs vassdragene og i slike tilfeller må en gjøre en avveining mellom de naturlige prosessene som virker og å gjøre vassdragene mer robuste gjennom flomsikringstiltak.

Spesielt i Mjøsa og i enkelte mindre sidevassdrag som har deler av sitt nedbørfelt i bynære omgivelser kan grunnforurensninger, avrenning fra veger, næringsvirksomhet og bebyggelse føre til forurensning. Selv om mye av menneskelig virksomhet i dag er underlagt krav i forhold til forurensning, skjer det uhell og mye av tilførslene er ofte diffuse, dvs. det er vanskelig å spore forurensningen til en konkret kilde.

3. Aktuelle tiltak

EUs vanndirektiv er gjennom Vannforskriften gjort gjeldende i Norge. Formålet med vanndirektivet er å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet, og om nødvendig iverksette forebyggende eller forbedrende miljøtiltak for å sikre miljøtilstanden i ferskvann, grunnvann og kystvann.

Vannforskriften legger opp til at det settes miljømål for vannforekomster. Det generelle målet er at alle vannforekomster minst skal opprettholde eller oppnå miljømålet «god tilstand». For å nå miljømålene er det lagt opp til at kommunene i årene som kommer må gjennomføre flere tiltak der tilstanden er dårligere enn «god». Det blir derfor utarbeidet regionale vannforvaltningsplaner og tiltaksprogram. Aktuelle tiltak kan være tiltak for å redusere forurensning fra spredt avløp, avløpsledninger og landbruk, men også tiltak som omfatter biotopforbedring og å redusere negative virkninger av flomsikringstiltak og kraftutbygginger.

Tiltak for å motvirke flom skaper spesielle utfordringer. I tilfeller hvor det er et spørsmål om skader på eiendom, infrastruktur, liv og helse vil det likevel være nødvendig å forsøke å ivareta spesielle kvaliteter ved naturmiljøet. I kommuneplanens arealdel kan kommunen stille krav til å ivareta naturlige vegetasjonsbelter langs vassdragene. I planarbeider vil det være viktig å unngå å lokalisere utbygginger på steder hvor det kan utløse behov for omfattende tiltak eller å redusere behovet for tiltak som kan forringe vannkvalitet og livsmiljøer i tilknytning til vassdragene. I tiltak som berører vassdrag vil det være spesielt viktig å vurdere virkninger på vassdraget som helhet. Et tiltak i en del av vassdraget kan få negative virkninger også for andre deler av vassdraget, og vil sammen med andre tiltak på sikt kunne forringe økosystemet som vassdraget som helhet utgjør.

Gamle grunnforurensninger kan bidra til en gradvis utlekking av miljøskadelige stoffer. Noen slike grunnforurensninger er kjent å utgjøre et miljøproblem, men det vil ofte være svært kostbart og omfattende å gjennomføre tiltak. Ved bygge- og gravearbeider skal det dersom det forekommer grunnforurensning gjennomføres tiltak for å redusere risikoen for spredning og eksponering.