Det var et herlig engasjement, men som medarrangør må jeg beklage at vi ikke satt av enda mer tid til debatten. Tre forskere fortalte om hvorfor ungdom dropper ut av idretten og ledere fra hopp (NSFG) og Mjøs- orientering fortalte hvordan de lykkes med å inkludere ungdommen idretten.
Det er mange årsaker, men det alle hadde til felles er LEK OG MORO som avgjørende for om ungdom fortsetter eller velger å slutte. Toppidrettsutøvere oppgir også faktorene gøy, tilhørighet, trygghet og tillit i treningsmiljøet som var avgjørende for at de fortsatte i idretten. Det vil alltid være ungdom som dropper ut av ulike grunner, men når det er så mye som 70 % som slutter før de er 14 år er en utfordring idretten må ta tak i.
Idretten har en voldsom økning i medlemskap blant barn/ ungdom, men frafallet er like stort i prosent som i 1992. Det er mye kunnskap og gode eksempler på idrettslag som lykkes i å beholde ungdom i idretten, men totalt sett ser det ikke ut som om praksis er blitt bedre på 20 år. Når idretten snakker om inkludering og bredde, så kan det se ut som om de bare snakker, snakker og snakker.

Min datter i 3.kl begynte på fotball i høst. Jeg spurte henne hvorfor hun valgte å begynne når hun først ikke hadde lyst. «Pappa, det var så moro. Vi sprutet vann på hverandre og hadde forskjellige fotballeker».  
Jeg hørte hva hun sa, men jeg forstod ikke hvor viktig lek var for deltakelsen da. Etter mange år som fotballspiller selv har jeg reflektert over at jeg nok ikke passer til å være fotballtrener.  Et langt liv med fotball har gitt meg et sterkt konkurranseinstinkt for å vinne.
Når jeg ser min datter spille fotball må jeg stoppe meg å tenke taktikk og skrike på sidelinjen. Jeg må minne meg selv om at de er 8 år og spiller fordi det er gøy! Jentene synes likevel ikke det er gøy å tape 10-0. Flere lag praktiserer Fair Play, hvor lag kan sette inn ekstra spiller hvis de ligger under med 5-0. Det er vi voksne må være bevisste på er våre holdninger, slik at alle barn opplever lek og moro i idretten, og det også utenfor eget idrettslag. Jeg beundrer voksne trenere som har en sosial forståelse i tillegg til å lære ungdommen nye ferdigheter gjennom lek.
Skal barna prestere for oss voksne?
Filosof Arne Næss sa: « Jeg har ikke begynt å leke, det er dere som har sluttet». Vi drilles til å prestere på jobb, hjemme og i fritid. Vi skal jobbe mer effektivt og resultatorientert. Hjemmene skal være vasket og rene ellers leier vi inn vaskehjelp. Fritiden skal være fylt med aktiviteter. Vi skal være både pene, vellykket, trent og lykkelige.
I barnehagen har barna skole, på skolen skal barn prestere på nasjonale prøver, på fritiden skal de delta i organiserte aktiviteter. Når satt du deg ned med ditt barn og bare lekte, uten tanke på at de skulle prestere eller lære noe, for gøy?
Per Fugelli sier: « For høye forventninger, for mye perfeksjonisme og for mye prestasjon truer helsa vår. Tidsånden roper høyere, raskere, sterkere. For å bevare en god helse må vi vise litt måtehold, både i forventinger til oss selv og til andre».
Høye forventninger til å prestere på alle områder går ikke bare ut over oss voksne, men også ungdommen. De idrettslagene som fokuserer på mer lek og moro beholder ungdommen lenger. Kan mer fokus på lek i hverdagen for både voksne og ungdom være motgiften mot prestasjonskravene i samfunnet, også innen idretten?
Dersom du er uenig eller enig, eller har andre tanker som ikke er tatt med. Skriv innlegg på debatten på Lillehammer kommunes hjemmeside under folkehelse «hvorfor ungdom dropper ut av idretten» eventuelt send meg e-mail. Takker alle som allerede har skrevet innlegg, for det gir oss en bredere forståelse. Vi har alle et ansvar for å finne gode løsninger, slik at alle får mulighet til å ha en aktiv fritid.
Bengt.fjeldbraaten@lillehammer.kommune.no

Folkehelsekoordinator