Boka er ikke prangende, den snakker ikke høyt, den er ikke full av stilistiske krumspring, vittigheter, språklige finesser, filosofiske åpenbaringer eller imponerende formuleringer. Men likevel, altså. Jeg tror vi må snakke litt om Eivind Sudmann Larssens Lillehammer-roman "Vi er basert på en sann historie". 

Det er skrevet et par fjell med bøker om familie - særlig her i landet, og særlig de siste tjue åra. Vigdis Hjorth har skrevet om sin egen  ødelagte familie, Karl-Ove Knausgård har begått det største litterære fadermordet på en generasjon og flere unge norske kvinner har de siste årene vekket oppsikt med gode bøker om frivillig og ufrivillig barnløshet. 

Mens morsrollen er relativt avklart i vår kultur, er farsrollen fortsatt en noe utflytende størrelse. Hva vil det si å være far, hva innebærer farsrollen og hvem skal få lov til å kalle seg det? Selv opplevde jeg å ta imot dattera vår på fødestua på Ullevål, for deretter bli bedt om legitimasjon og spørsmål om jeg var villig til å påta meg farskapet. Det var nemlig et standardspørsmål på norske fødestuer inntil helt nylig, dersom barnets far ikke var gift med barnets mor. Mor, derimot, fikk aldri noe spørsmål om å ta på seg morskapet. Mor er normalen, far er en bonus.

Vi vet også at en stadig økende andel norske menn er ufrivillig barnløse. En av fire, faktisk – og det er tydelig hvem norske kvinner IKKE har lyst til å ha barn med: Færre barnløse menn enn menn med barn er i jobb, og de tjener i snitt bare 68 prosent av det fedrene gjør. Den danske dokumentarserien «Mannefall» er en ganske dyster historie om hvordan stadig flere menn lever i dagens samfunn.

Eivind Sudmann Larssens roman, derimot, handler om em mann som har lykkes. En mann som befinner seg på riktig side av statistikken, og som tilsynelatende har gjort det meste riktig. For ham har det meste lenge kretset rundt akademiske ambisjoner og et urbant liv i Oslo, helt til han treffer den store kjærligheten, og noen år senere befinner seg med samboer og barn i sin gamle hjemby, Lillehammer.

Det er klarvære ute, og siden huset ligger ganske høyt i terrenget, kan jeg se store deler av byen fra stuevinduene. Lengst mot sør ligger Mjøsa ennå hard og flat av is, mens snøen på hustakene og i gatene nesten har smeltet vekk. 

Bebyggelsen nede i byen består for det meste av små eneboliger, ikke helt ulike vår egen, men også et og annet høyhus er synlig herfra: YK-huset og den nye høyblokka der nede hvor Bybadet lå. Jeg kan se de gule syttitallsblokkene ved Helleberg og de høyeste trærne i Nordre gravlund. Noen av pipene i industriområdet nord i byen stikker opp over hustakene, og bortenfor dem igjen glir byen gradvis over i skog og duvende åser.

I dette huset, som for øvrig har identisk utsikt som mitt eget, står vår mann og moser bananer og koker havregrøt, legger unger og bretter klær, følger opp og følger med - og gradvis er han i ferd med å utslette seg selv og sine gamle ambisjoner, til fordel for dette nye familielivet. Han gjør det, virker det som, helt frivillig. Ikke bare det: Han finner stor mening i det. Og her er vi ved noe av det kanskje mest pussige ved denne boka: Den er nesten påfallende udramatisk.

Og vår mann er også våken nok til å se at samboeren hans, en lovende billedkunstner, må få rom til å utvikle seg og jobbe. Hun drar på stadig lengre reiser og arbeidsopphold, mens vår mann holder stand i det praktiske huset deres på Lillehammer. Han gjør altså det generasjoner av kvinner har gjort før ham: Han trer til side, og tar seg av hus og hjem.

Les også: Ingen norsk småby opptrer oftere i norsk litteratur enn Lillehammer. Hva kommer det av?

Og så skjer det, som jo så ofte skjer i norske familier, at oppi alle disse bleiene, oppi alle grøtrestene som skal skrapes ned fra veggen, oppi alt ansvaret med å sørge for at tannfeen har kontanter og at ungene får vinterdresser som passer, så tørker limet i familien inn. Det tørker inn og smuldrer opp. Han vil ha det bra, hun vil ha det bedre. Og gradvis går det opp for ham at han ikke lenger er interessant, i hvert fall ikke sammenlignet med alle de spennende fyrene hun treffer der ute, langt bortenfor Nordre Ål. Plottet er ikke originalt, men det er velkjent.

Likevel er dette en tekst som dirrer, den dirrer av sorg og avmakt, den dirrer av beherskelse. Vår mann dropper rådene om å koble på en advokat, han dropper kravene om delt bosted, han synker sammen og tar imot sin nye, tildelte rolle: Som en slags ekstra-forelder, i et nå pregløst hus familien en gang pleide å bo i, i en liten by de nå har flyttet fra. Og det er kanskje nettopp fordi denne boka aldri bruker utestemme, at den slår så hardt som den gjør. Hvis du utsletter deg selv til fordel for en familie, og deretter slettes ut av familien, hvem er du da?

Uansett hvor mange sokker du bretter etter jobb, så er din plass i verden ikke bare opp til deg selv – men dypest sett noe som avgjøres av andre.



*

Omtalen av Eivind Sudmann Larssens roman "Vi er basert på en sann historie" ble første gang framført i forbindelse med arrangementet Bok for dagen på Lillehammer bibliotek, 16. april 2021.