Jo da, årets julehøytid på Lillehammer var et eventyr: Mens snøen dalte og NRK radio sendte direkte fra byens bakgårder, kunne man høre summing på både fransk, spansk og engelsk fra fornøyde forbipasserende. Lillehammer har en egen tiltrekning på folk, og har et navn som fortsatt står sterkt ute i verden. Det er lett å være Lillehammer-patriot på gnistrende kalde romjulsdager, hvor både julepynten, de italienske skituristene og den lokale handelsstanden stråler om kapp.

Samtidig er det en viss fare forbundet med det å være for fornøyd, for sikker på egen suksess. Det ligger en latskap i det. Flere av byene rundt oss har de siste årene virket sultne på utvikling. En naboby som hittil ikke har vært bortskjemt med den slags, har for eksempel nylig dukket opp som et av sommerens hotteste ferietips i Dagbladet. Velfortjent er det også - det ligger langvarig, målrettet arbeid bak sånt. Kanskje skulle vi også benyttet det nye året til å se litt framover?

Før sommeren vedtok Lillehammers politikere rammene for kommunens nye kulturplan. Denne skal stake ut kursen for utviklingen av kulturbyen Lillehammer, og vil sånn sett bli kommunens viktigste styringsdokument for kulturlivet. I tillegg blir planen et sentralt verktøy for å sikre ønsket by- og samfunnsutvikling i Lillehammer i årene som kommer, langt utover kulturfeltet. I det vedtatte planprogrammet ligger det også en innrømmelse: «I kjølvannet av OL i 1994 inntok Lillehammer en unik posisjon som verdens mest berømte norske småby, og opplevde i løpet av få år å få et kraftig løft både innen infrastruktur og omdømme. I årene siden har Lillehammer forvaltet arven fra 1994 godt, men befinner seg likevel i dag på et punkt der det kan være gunstig å meisle ut en ny strategi, tilpasset et nytt tusenår og en ny politisk situasjon», står det.

Potensialet, nemlig, er enormt. Få andre steder i Norge har man så ledende nasjonale fagmiljøer, merkevarer og velansette aktører på kulturfeltet – og dette altså i en såpass liten by som vår. Mulighetene for ytterligere vekst og enda mer effektfulle sammenkoblinger mellom miljøene er store. Mest vil en samlet, gjennomtenkt plan for den videre utviklingen av kulturbyen Lillehammer bety for oss som bor her. Å bli igjen her etter studier eller å flytte tilbake når man begynner å stifte familie vil bli et enda mer opplagt valg for flere. Kanskje blir det også som redaktøren i det internasjonale trendmagasinet Monocle uttalte under pandemien: At livet i verdens mest berømte norske småby i enda større grad vil kunne framstå som unikt og rikt, ikke bare i norsk sammenheng men også internasjonalt – om vi spiller kortene våre riktig.

Men da trenger vi en plan. En ordentlig plan, og ikke bare en festtale framført av en kommunalt ansatt mellomleder. Og det er altså en slik plan vi straks skal i gang med. For å lykkes, trenger vi å få alle varianter av lillehamringen i tale – både den fastboende og den utflyttede, den unge og den gamle, den som er mest interessert i punk og den som er mest interessert i pulk. Vi trenger å snakke med bedriftseierne, hyttefolket, de som liker seg best hjemme og de som akkurat har kommet hit. Vi trenger å prate med deg. Hva må til for at du skal ha det bra her? Hva savner du, som vi kanskje kan få til sammen?

Det vi ønsker å finne ut av, er helt grunnleggende: Hva er et godt liv, og hva skal til for at enda flere finner det her hos oss? Spørsmålet er stort, timingen kunne neppe vært bedre.