Når mamma eller pappa ruser seg

http://www.vfb.no/filestore/Vi_tilbyrNY/Publikasjoner/PDFer/web_RUShefte_nov07.pdf

Hva er rusmisbruk?

Når en person ruser seg så ofte og så mye at det blir problemer av det, enten i familien, på jobben, eller at kroppen tar skade av det, da kaller vi det rusmisbruk. " Det eksisterer et rusrelatert problem når en person bruker rusmidler på en slik måte at det går utover de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når følelsesmessige bånd belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket" (Frid Hansen, 1990). Det er altså ikke mengden alkohol eller hvor ofte en bruker narkotika som er avgjørende, men familiens fungering og de emosjonelle båndene i familien- og hvordan dette påvirkes av rusmiddelbruken.

Du er ikke alene. Mange barn med foreldre som er rusmisbrukere tror at de er de eneste i klassen eller vennegjengen som har det slik. Derfor føler de at det er veldig vanskelig å snakke med andre om det. Men det er mange barn som har en mor eller en far som ruser seg. Ingen vet tallet sikkert, men i Norge regner vi med at mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en slik måte at barna reagerer på det. En mor eller far som bruker rusmidler forandrer oppførsel og måte å være på. Barn synes ofte dette er vanskelig å takle. De kan bli bekymret, skremt og usikre på hva som foregår. Barna kan oppleve at foreldre som ruser seg glemmer å lage mat, at de ikke hjelper dem med leksene, at ikke blir noe kveldskos mer. Barna kan føle at de blir helt overlatt til seg selv.

Flere barn forteller at de er bekymret for foreldrene som ruser seg. Det er en helt vanlig og normal reaksjon.

  • De er redde for at mor eller far skal skade seg selv.

  • De er redde for at det kan skje uhell, ved at mor eller far kjører bil når de er ruset

  • De er redde for at de mister en sigarettglo og lager brann eller lignende.

  • De er redde for at foreldrene skal skille seg på grunn av rusmisbruket.

  • De er usikre på hvordan situasjonen er hjemme – i dag, og i framtida

Barn som har foreldre som ruser seg reagerer ofte på ulike måter:

  • Noen får vondt i magen.

  • Noen får vondt i hodet.

  • Noen synes det er vanskelig å konsentrere seg, fordi de har så mye å tenke på.

  • Noen synes det går dårlig på skolen.

  • Noen blir slitne. Enten bare av å tenke på problemene hjemme, eller av at de

  • må hjelpe til mye hjemme og hele tiden passe på at alt er slik foreldrene vil.

  • Noen får problemer med å sove.

  • Noen blir triste og lei seg, og har ikke lyst til noe.

Alt dette er helt vanlige reaksjoner.

Er det min skyld ?

Barn som har foreldre som ruser seg, har lett for å tenke at de selv har noe av skylden for at det er slik. Det er lett å tenke at hvis ikke jeg hadde vært så umulig, så hadde det ikke blitt sånn. Hvis bare jeg hadde forstått mamma eller pappa bedre, så ville de ikke ha vært så lei seg. Hvis bare jeg hadde vært flinkere til å hjelpe til hjemme, så ville det ikke ha vært så slitsom for dem. Slik er det ikke. Det er aldri barnas skyld at foreldre ruser seg.


Hva kan du gjøre dersom en av foreldrene dine har rusproblemer eller du synes de ruser seg for mye?

Det første du bør gjøre er å snakke med noen om det. Snakk med den forelderen din som ikke ruser seg. Eller med den som ruser seg, i en periode der han eller hun er uten rus. Fortell hvordan du har det. Fortell dem at du er bekymret. At du er usikker på hvordan det kommer til å gå hjemme. At du ikke greier å konsentrere deg på skolen. At du ikke tør å ta venner med hjem.
 

Hvem andre kan du snakke med?

Du kan også snakke med noen andre enn foreldrene dine. Kanskje har du noen slektninger eller venner av familien som du kjenner godt? Eller har du en lærer du har god kontakt med, og som du stoler på? Du kan også ta kontakt med helsesøster på skolen eller med den legen du bruker. Kanskje har en av foreldrene dine har sagt at du ikke skal si noe til andre om problemene hjemme. Det er ganske vanlig. Men alle mennesker, barn som voksne, har rett til å snakke med noen om det som plager dem. Og alle har rett til å få hjelp. Senere vil sannsynligvis også foreldrene dine forstå hvor viktig det var for deg å gjøre det.
 

(Kilde «voksne for Barn»)