Grunnvannskilden i Korgen, som vi henter drikkevannet vårt fra, har forhøyede verdier av mangan. Det er en god drikkevannskilde, men verdiene av mangan er høyere enn det som er tillatt i drikkevannsforskriften. Grunnstoffet mangan er ikke helsefarlig, men det er likevel mange utfordringer knyttet til stigende verdier – blant annet misfarget vann som mange av Lillehammers innbyggere har opplevd i perioder. Mattilsynet har gitt kommunen et pålegg om å etablere anlegg for manganfjerning innen 24. april 2021.

Kommunen har utredet ulike løsninger helt siden 2012, og har i dag kommet fram til en anbefalt løsning som vil koste 253 millioner kroner. Det er svært mye penger, og det er naturlig å spørre seg om dette virkelig er helt nødvendig pengebruk.

Mitt svar til dette er enkelt og tydelig: Ja.

Hvilke løsninger er vurdert?
I Korgen har vi fem drikkevannsbrønner, der noen av brønnene har større problemer med mangan enn andre. Det er blitt stilt spørsmål ved om vi ikke bare kan bore nye brønner til erstatning for problembrønnene. Dette løser ikke problemet, siden alle brønnene er knyttet til den samme grunnvannskilden. Manganen er i vannkilden, ikke i en enkeltstående brønn. Det er også blitt spurt om vi ikke bare kan fortsette som i dag, med rengjøring av ledningsnettet slik at manganavleiringer i ledningsnettet blir spylt ut og ikke kommer fram til abonnentene. Dette er heller ingen akseptabel løsning, siden det fortsatt vil være like mye mangan i selve vannet.

Vi har vurdert ulike løsninger for å få felt ut mangan fra vannet før det sendes ut på ledningsnettet. Alle kjente rensemetoder for mangan er nøye gjennomgått. Det har pågått utredninger og prøvetakinger i mange år, og alt har vært gjennom flere runder med kvalitetssikring hos ulike rådgiverfirma.

Rensing i eller ved drikkevannsbrønnene vil ikke fungere godt nok for vår vannkilde og våre spesifikke problemstillinger. Manganrensing i dagens vannverk vil være teoretisk mulig å få til, men en løsning her vil verken være tilfredsstillende eller framtidsrettet, og kostnadene vil bli høyere enn ved å bygge nytt. Et nytt vannverk med integrert manganfjerningsanlegg har etterhvert skilt seg helt klart ut som den beste og rimeligste løsningen, og den anbefales både av kommunens egen vann- og avløpsenhet, og av rådgiverne som har bidratt med utredninger.

Er det ikke viktigere med reservevann?
I tillegg til at Lillehammer kommune i dag leverer sine abonnenter et drikkevann som i perioder har kvalitetsmessige avvik, har vi i likhet med mange andre kommuner heller ingen reservevannløsning på plass. Hvis hovedvannkilden blir ødelagt, for eksempel gjennom forurensing eller sabotasje, stiller drikkevannsforskriften krav om en fullverdig reserveløsning. Mattilsynet har også her gitt oss pålegg om tiltak, og vi må innen kort tid legge fram en forpliktende framdriftsplan.

Lillehammer kommune har ikke en tilfredsstillende helhetlig og lovmessig vannforsyning på plass før både manganbehandlingsanlegg og reservevannløsning er på plass. Det er altså ikke snakk om enten-eller, det er snakk om både-og.

Det hadde selvsagt vært enklere om begge saker kunne vært håndtert parallelt. Men dette er ikke mulig å få til, først og fremst fordi det tar for lang tid å etablere en reservevannkilde. Vi utreder ulike alternativer – 8 grunnvannskilder var aktuelle fra start av – samtidig som vi diskuterer muligheter for fellesløsninger med nabokommunene. Å bruke Mjøsa som vannkilde er også et alternativ, selv om overflatevann har en betydeligere dårligere kvalitet enn grunnvann, noe som innebærer økt grad av rensing og kjemisk behandling. Normalt sett tar slike prosesser minimum fem år. Det tar tid å kartlegge og teste vannkilder, og deretter få alle formaliteter på plass for å sikre vannkilden under bruk.

Men selv om sakene følges opp videre hver for seg, har vi likevel lagt til rette for det som er viktigst, - at vann fra en kommende reservevannkilde ved behov kan føres til det planlagte nye vannverket for rensing.

Hva med vann- og avløpsgebyrene?
Vann og avløp (VA) er såkalt selvkostfinansiert. Det vil si at VA-tjenester er et spleiselag der alle vannverkets abonnenter til sammen betaler nøyaktig hva det koster å produsere VA-tjenestene. For at gebyrene ikke skal variere for mye fra år til år, har kommunen mulighet til å sette av midler i fond for å jevne ut svingningene. Nøyaktig nivå på gebyrene fastsettes årlig av kommunestyret i forbindelse med den årlige budsjettbehandlingen. Å bygge for 253 millioner kroner vil naturlig nok slå ut på gebyrnivået, men kommunens vannfond på 28,6 millioner kroner vil bidra til at det blir en gradvis utvikling. Per i dag har Lillehammer kommune både vanngebyr og et samlet VA-gebyr som ligger lavere enn landsgjennomsnittet. Gebyrutviklingen er i tillegg til vannverksinvesteringen avhengig av flere andre faktorer, men foreløpige beregninger viser et VA-gebyr som vil være omtrent som landsgjennomsnittet, og fortsatt en god del lavere enn snittet i vårt fylke.

En senere etablering av reservevannløsning vil ikke utløse gebyrøkning i samme størrelsesorden som bygging av nytt vannverk med manganrensing, siden vi da allerede har et vannverk som er tilrettelagt for mottak og behandling av reservevannet.

Vann er vårt desidert viktigste næringsmiddel, og behandling og framføring av vann er den mest kritiske infrastrukturen vi har i et samfunn. Målet vårt er å legge til rette for rent, godt vann for framtiden.

 

Stine Holmøy
Vann- og avløpssjef i Lillehammer kommune