Hvordan snakker jeg med barn / samtale med barn      

Å samtale med barn i ulike situasjoner gjør vi ofte, noen av oss hver dag. Noen samtaler er i vanlige hverdagssituasjoner, andre er i vanskelige situasjoner og etter uheldige livshendelser. Barn som har med seg uheldige erfaringer og/eller ikke forstår ulike hendelser, uttrykker dette på ulike måter. Kommunikasjon er det barnet uttrykker og formidler verbalt og nonverbalt. Barnet kan uttrykke seg gjennom tegninger, endring av kroppsspråk og oppførsel, gjennom følelser som tristhet og sinne, utagering eller tilbaketrekking, eller med merker og skader på kroppen. Kanskje er tegnene en invitasjon til oss voksne om å spørre hvordan barnet har det. Av og til sier barna noe der og da, andre ganger har vi bedre tid til å forberede oss. For deg som jobber med barn og unge er det viktig å ha kunnskap om tegn og reaksjoner på ulike uheldige livsbelastninger. Oftest når en er bekymret for et barn, er det ikke barnet som har kommet til den voksne for å fortelle. Som regel er bekymringen ut i fra en sammenheng av ulike observasjoner og uttalelser over tid.

Noen av oss har mer erfaring med å samtale med barn om vanskelige temaer enn andre. Ved vanskelige situasjoner og livshendelser reagerer både barna og vi voksne ulikt. For oss voksne handler det om å være oppmerksomme på barna. Vi må ta barna på alvor, våge å se og tørre å spørre. Mange barn som opplever uheldige livsbelastninger bruker energi og krefter på å skjule. Dette kan være som følge av lojalitet og omsorg overfor omsorgspersonene eller andre personer som utfører belastningene, eller det kan være som følge av trusler, skyld og/eller skam.

For at barn skal kunne fortelle, må anledningen fanges opp eller legges til rette for. Videre må barnet oppleve tillatelse til å fortelle og det må oppleve trygghet og respekt fra voksne. Barrierer hos oss voksne kan være at vi ikke vet hva vi skal si og svare, vi opplever manglende kompetanse, vi er redde for å gjøre problemet større ved å snakke, og vi er redde for å ødelegge relasjonen med familien.

Med samtalen ønsker du å bli bedre kjent med barnet, og du ønsker å vite noe om barnets syn på et bestemt tema. Gi barnet mulighet til å fortelle og reflektere rundt temaet. Forsøk å finne ut av hvordan barnet egentlig har det, og forsøk å komme bakenfor det som blir sagt eller vises.

Tips til samtalen:

  • Hva er det jeg er bekymret for og hvorfor? Det kan være nyttig å skrive ned stikkord for bekymringen, og å snakke med kollegaer om det er noe som bekymrer dem også. Forsøk å få et større bilde av situasjonen til barnet.

  • Hva er hensikten med samtalen? Hva trenger jeg å vite mer om i samtalen med barnet?

  • Hvordan vil barnet reagere? Tenk gjennom hvilke erfaringer du har med barnet, og hva som vil hjelpe barnet til å være til stede i samtalen.

  • Hvordan vil jeg komme til å reagere, både under samtalen og i etterkant? Det er nyttig å trene sammen med en kollega eller leder, og det kan være nyttig å få oppfølging i etterkant av en leder.

  • Tenk gjennom de fysiske rammene for samtalen, og hvem som skal være med. Det kan være nyttig at stolene er plassert i 90 graders vinkel mot hverandre for å gi gode muligheter for blikkontakt, og også for en nødvendig avstand slik at blikket kan rettes ut i rommet. Når barnet skal tenke tilbake, trenger blikket å hvile for seg selv. Denne posisjonen er derfor å anbefale fremfor å sitte rett overfor hverandre.

  • Tenk gjennom når samtalen bør finne sted. Når det er sannsynlig med behov for oppfølging av barnet og en risikovurdering i etterkant, er det viktig å ha tid i etterkant av samtalen til samarbeid med leder og tid til å kontakte de instanser, slik som barnevernet, som kan ivareta barnets sikkerhet.

  • Hva bør jeg ha med til samtalen? Er det nyttig med hjelpemidler som tegnesaker?

  • Det er viktig å sette av tid til å dokumentere så fort som mulig etter samtalen. Dokumentasjonen skal inneholde både hva du har sagt og spurt om, og hva barnet har fortalt og hvordan.

  • Er det noe risiko her? Vurder i forkant om bekymringen er så alvorlig at du bør kontakte barneverntjenesten for å søke råd, og om de bør være i beredskap. Barnet kan også i løpet av samtalen avdekke forhold som krever profesjonell håndtering og ei vurdering av barnets behov for beskyttelse i etterkant av samtalen. Disse faktorene betinger at du handler umiddelbart.

  • Vær oppmerksom på at barnet faktisk kan oppleve å få det verre etter samtalen, fordi konsekvensene av samtalen kan bli annerledes enn hva barnet hadde sett for seg på forhånd.

  • Tenk gjennom hvordan du kan innlede samtalen, som bruk av nøytralt tema for å oppnå blikkontakt, samle seg til her og nå, og få fri flyt.

  • Tenk gjennom hva det er jeg vil vite mer om og hvordan kan jeg spørre?

  • La barnet fortelle fritt, og hjelp til med åpne spørsmål som; «fortell mer om det du sa…», «det vil jeg høre mer om…», «hva skjedde da du…?». Bruk barnets egne ord, og unngå spørsmål som barnet kan svare «ja» og «nei» på.

  • Vær rolig og ta i mot det barnet sier, bekreft det barnet har sagt.

  • Bekreft barnets følelser, som: «jeg hører at du ble lei deg da…»

  • Følg barnets initiativ og oppmerksomhetstilstand.

  • Lytt mer enn du snakker og oppsummer undervegs.

  • Gi barnet gode pauser og unngå for mange spørsmål.

  • Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si fra til andre voksne dersom det er nødvendig for å ivareta barnet.

  • Forsøk å få tak i hva barnet ser for seg kan skje, når foreldre eller andre får vite om det de har fortalt.

  • Dersom barnet formidler skyld er det viktig å holde fokus på at barnet gjorde det beste det kunne i situasjonen

  • Vær klar for å avslutte samtalen når du har fått nok informasjon til å overlate oppfølgingen til barneverntjenesten. Marker avslutningen og oppsummer. Forklar barnet hva som vil skje videre dersom det er mulig.

  • Snakk med nærmeste leder om hva dere skal gjøre videre med informasjonen.

  • Følg rutiner for eventuell drøfting og bekymringsmelding til barneverntjenesten og eventuelt politi.

  • Ventilering og/eller debriefing etter vanskelige samtaler og situasjoner kan hjelpe oss til å holde en funksjonell emosjonell distanse og posisjon til barnet i det videre arbeidet. Dette vil kunne hjelpe oss til at vi unngår å bli personlige og kompenserende eller tilbaketrekkende.